lørdag 2. januar 2016

Et underlig sjebnefellesskap

Jeg er ateist. Jeg tror ikke på Gud. Det innebærer strengt tatt ikke så mye mer enn at jeg har konkludert annerledes om livets opprinnelse enn de troende. Likevel erfarer jeg ofte at andre prøver å definere mitt livssyn for meg. Og at de insisterer på at de har rett og jeg tar feil. Det er like fasinerende som det er uforståelig. Noen andre vet bedre enn meg hva jeg tror?

For noen år siden var det en fyr som spurte meg hvorfor jeg hater kristne. - Det gjør jeg da ikke, svarte jeg. Jeg tror ikke på de samme greiene. Jeg synes til og med det er vanskelig å forstå at noen kan tro på Gud. Sannsynligvis er det like vanskelig for en kristen å forstå at jeg ikke tror. Det er ikke hat. Det er ikke en gang misliking. Vi tror bare ikke på det samme - vanskeligere er det ikke.
Joda, insisterte fyren. Det var vi ateistene, og vår utrettelige kamp mot Gud som var årsaken til at verden var i ferd med å kollapse. Og hadde jeg ikke hørt om Richard Dawkins kanskje? Eller Christoffer Hitchens? Hvis mål var å ødelegge livet for så mange religiøse som mulig? Dette pakket var det jeg støttet!
Og med det var samtalen over. 

I DT har det gått en en debatt om hva Islam egentlig er som er til forveksling lik. Her er det noen hundre millioner muslimer som hevder at det IS står for ikke er islam for dem. Det er ikke sånn de forstår koranen, det er ikke dette Muhammed mente, sier de. Det er ikke det de tror på! Og så er det altså noen som ser det på sin oppgave å hevde i fullt alvor at «joda, dere vet det kanskje ikke selv, men dere mener faktisk at voldtekt, tortur og barnemord er greit». Det er like alvorlig som det er pussig.

Fanden leser nok bibelen like mye som han leser Koranen. Forskjellen er at når han leser koranen så skriver han også et leserinnlegg. Et leserinnlegg proppfullt av utdrag og surer, anektodiske «bevis» og «fritt etter» sitater fra avisoverskrifter. Et innlegg hvis formål ikke bare er å belære muslimer hva de egentlig tror på, men å fortelle den gemene hop hvilket barbari som har sneket seg inn i stuene våre. De er som en skræmmer’n på syre hvor det inviteres til en tolkningskonkurranse med like stor fasithøyde som debatten om hvorvidt lutefisk er himmel eller helvete.

Hva er det godt for? Vi kunne gjennomført en lignende øvelse for de aller fleste religiøse skriftverk (og der hadde ikke bibelen kommet spesielt godt ut). Men hvorfor i all verden skal vi gjøre det? Vil det gjøre oss smartere, snillere eller mer godhjerta? Blir verden bedre av det? 
Ordene i disse bøkene er underordnet, det er hvordan det leses og forstås. De fleste muslimer gjør som de fleste kristne, hinduer, jøder eller buddhister. Er det noe de ikke liker, så tolker de det inn i en akseptabel kontekst, vektlegger noen deler sterkere enn andre eller velger rett og slett å se vekk fra det. Hva så?

Innholdet i all tro er personlig og man skylder ingen å gjøre rede for den. 

Punktum.

søndag 1. november 2015

bandmønstring, psykisk utviklingshemmede og politikkens mål

For ca 25 år siden fikk jeg lov å være med å starte et band for psykisk utviklingshemmede i Vadsø. Jeg var på den tiden en langt under gjennomsnittet god trommis i et band så proppfult av talent og pågangsmot at vi til og med fikk spillejobber i utlandet (som høres fetere ut enn Ivalo. Men for oss, hvertfall for meg, var Ivalo første steg mot verdensherredømme). Jeg var med i to-tre år i det som ble hetende "Alle tiders band". Jeg fikk til og med være med på turné helt til Oslo (sponset av Widerøe, noe som er slitsomt når man kommer fra Vadsø og har med et bandmedlem med kronisk propellforelskelse, og man faktisk skal fly fra Vadsø til Oslo - med propellfly).
Det er utbrukt, gjentatt til det uendelige, er et forslitt uttrykk og alt sånn, men jeg sier det likevel; jeg har aldri i mitt liv opplevd makan til spilleglede! Når Jon Arne telte opp med trommestikkene og ropte EN TO TRE FIRE, og vi klaska løs på "just dina gullbruna øgon" i snegletempo - og Ståle rocka oss opp på elgitaren med full fuzz - da var det ingen steder i verden som hadde større musikalsk verdi. Nervøsiteten på forhånd, gleden etterpå, stoltheten og gleden mens vi var på scenen - alt var som det var når jeg selv spilte - men for dette bandet var det større, sterkere og mye mye viktigere. For meg var musikken en hobby blant andre, med en sterk eim av naiv og håpløs ambisjon. For Alle tiders band, som så vidt jeg vet fortsatt eksisterer med mer eller mindre den samme gjengen, var det verdighet, opplevelse, nettverk, kommunikasjon, glede - det var pure joy!

Jeg hadde glemt hele greia før jeg i dag fikk være med på bandmønstringen på Union Scene. Buskerud musikkråd hadde invitert meg noe jeg nå er dypt takknemlig for. Et par timer på bandmønstring, der det ypperste av fylkets band og korps for psykisk utviklingshemmede øser av sitt overskudd, er noe jeg unner alle. Som politiker er det en påminnelse om hva som er viktig.

Vår jobb er ganske enkel. Vi skal bidra til å gjøre livet så bra som mulig for så mange som mulig. Politikk handler i bunn og grunn om folkehelse. Dess flere som er i aktivitet, som har et meningsfullt liv (som for de fleste handler om mer enn å ha en jobb å gå til - selv om selvsagt også det er viktig), som føler seg viktig for noen og som har noen som er viktig for seg - dess bedre lykkes vi som samfunn. Forutsetninger for dette er gode, trygge veier, veldrevne skoler med gode og engasjerte lærere, busser som går når de skal og dit til skal og pust man kan puste i uten at tyter giftige gasser ut i hver eneste pore i kroppen.  Men listen stopper ikke der. Identitet og arenaer for utfoldelse og utfordringer er like viktig.  Og det er like viktig for alle. For noen handler det om å ha en skog å gå i. For andre er det litteratur, eruptive danseforestillinger (som jeg ikke helt vet hva betyr, men jeg leste i programmet at det var det jeg var på), gammeldans på låven, korps, Strømsgodset eller bandy.

Godset, biblioteket og Elvefestivalen vet å mase, søke, lobbe og få det til. Og de kan selge seg inn - de kan si at en krone til oss er en investering. Det er en investering i kulturnæringer, i omdømme, i bolyst. Og det er dessverre det som alt for ofte skal til. Alle snakker alltid om potensialet i det man søker støtte til - om det er for å bygge robusthet hos fremtidens voksne, skatteinntekter til dagens kommuner eller bunnlinje til dagens bedrifter.

Jeg vet ikke om bandmønstringen, Dissimilis, Alle tiders band eller alle de andre gjør noe av dette. Om det bygger robusthet, gir skatteinntekter eller bunnlinje. Det betyr da heller ingenting. Det jeg opplevde i dag var to timer med uinstrumentell kultur - der formålet ikke var noe annet enn gleden av å spille sammen og av å gi hverandre uforbeholden støtte og kjærlighet.
Ingenting kan være viktigere enn det.

mandag 31. august 2015

La oss dele kunnskap



Den siste tiden har en rekke fremtredende politikere fra Frp slått fast at de ikke ser noen grunn til å tro at klimaendringene er menneskeskapte. Jeg har like kategorisk fastslått at de tar feil og at den kunnskapen vi i dag har om feltet er så sikker som den kan få blitt. Det ser ikke ut til at vi blir enige, og jeg mistenker at det rett og slett har med meg og Venstre å gjøre. Eller kanskje jeg faktisk tar feil og de har rett?
Jeg har derfor følgende forslag. Helgheim, Kierulf og Wold fra Fremskrittspartiet blir med meg til polarinstituttet i Tromsø. Der tilbringer vi en hel dag sammen med verdens ledende klimaforskere. Der kan både politikere og forskere legge frem sine syn og vi kan sammen diskutere vitenskap, vitenskapsteori og klimaendringer. Så kan de samme politikere fra Frp invitere med seg meg, Rebekka Borsch og en av våre stortingspolitikere til et vitenskapsmiljø som mener at klimaendringene ikke er menneskeskapte, og så gjør vi det samme der. Så oppsummerer vi i etterkant og ser om vi har blitt klokere.
Og for å forsikre meg om at økonomi ikke skal stå i veien så spanderer jeg turen til polarinstituttet, både reise og opphold. Inntil jeg er overbevist om noe annet, anser jeg det som en viktig investering i mine barns fremtid.

Blir dere med?

onsdag 26. august 2015

FrP sin bevisste kunnskapsavsky



FrP-toppen i Drammen, Jon Helgheim, sier i dagens fremtiden at han har lest "ekstremt mye klimaforskning" og har funnet ut at det ikke finnes håndfaste bevis for at klimaendringene er menneskeskapt. Jeg savner håndfaste bevis på FrPerne sin evne til å lese og forstå forskning.
Det er ikke første gang FrP blottstiller sin dype vitenskapsskepsis. 

Det er forsket på hvorvidt tigging fører til økt kriminalitet. Svaret er at det ikke er noen sammenheng. FrP ignorerer det. De er utfordret på å vise til forskning som viser noe annet, men har ingenting.
Det er forsket på sammenhengen mellom vei og trafikk. All forskning viser at mer vei gir mer trafikk og ikke løser et eneste trafikkproblem, men derimot øker de trafikale problemene. FrP ignorerer det.
Bilreduserende tiltak er en forutsetning for bedre fremkommelighet for kollektiv. Vi vet det. FrP ignorerer det. Kriminaliteten i Norge aldri har vært lavere, til tross for at andelen innvandrere aldri har vært høyere, og at de delene av Oslo som har den bratteste nedgangen i kriminalitet er de områdende med høyest innvandring. FrP vet det også – men kan ikke si det. For da forsvinner eksistensgrunnlaget under føttene deres.

Dersom fakta ikke passer med politikken – velger de fleste partier å endre politikk. FrP sitt svar er å kalle alle som mener noe annet som partiske eller politiske korrekt. De betviler faktagrunnlaget, uten å vise til annet enn anekdoter og udokumenterte anklager. Det er virkelig et kreativt politisk håndverk det svinger av!

tirsdag 18. august 2015

Jobb nummer én er…- asfalt?

Det kunne vært prosa ført i pennen av Ari Behn. En fiffig formulering med mange lag, beskrevet av tilhengere av hans forfatterskap som dyp og mangfoldig som marianegropen, av de mindre begeistrede som like spennende som middagen i et bursdagsselskap for treåringer.

Men det er ikke det. Det er ikke skjønnlitteratur, fantasi eller diktning. Det er ikke dypt, utfordrende, offensivt eller kreativt. Det er en vassekte, reell politisk ambisjon, utformet og implementert av den sittende posisjonen i Buskerud fylkeskommune. Knusktørr og ambisjonsløs som bare asfalt kan være.
Jobb nummer én er asfalt altså

Jeg har et problem med en-sakspolitikere som gir inntrykk av at bare vi fikser x, y eller z, ja da skal du se at det løser seg. De som roper at mer – eller mindre - lekser er svaret i skolen. Mer eller mindre forskning fikser verdiskapingen, mer eller mindre arbeidsledighetstrygd eller større eller mindre kommuner er det som skal til for å få sving på sysselsettingen. Eller at flere og bedre veier er svaret for et fylke med mange, krevende utfordringer. For de vet jo at det ikke fungerer sånn. Alle vet jo at det er mer komplekst enn som så. 

At organisasjoner, lobbyister og interessegrupper løfter enkeltsaker har jeg forståelse for. Det er jobben deres. Når NHO roper opp behovene til næringslivet, fellesforbundet om sine ansattes pensjoner, de bibliotekansatte om bibliotekets fortreffelighet og NOAH om pelsdyrenes ve og vel – så gjør de den jobben de er satt til å forvalte sine medlemmer eller finansiører. Sånn skal det være.
Vår jobb som politikere er å lytte, og så gjøre prioriteringer basert på den informasjonen vi har til rådighet innenfor «et balansert budsjett». Og akkurat der begynner folk å gjespe og snur seg til noen andre med litt mer futt i frasparket.

Det selger jo ikke så bra. Kan du tenke deg noe mer skrekkelig for en informasjonssjef enn at noen går til valg på «et balansert budsjett»? Jeg grøsser ved tanken selv…
Men hva er egentlig jobben vår? Det er å sørge for at befolkningen i vår valgkrets lever så gode liv som mulig. Det inkluderer både gamle og unge, rike og fattige, syke og friske og ikke minst både i dag og i fremtiden. 

I den grad det kan finnes en jobb nummer én for politikere så er det folkehelse. Dess flere som beveger seg, er i arbeid, tar vare på seg selv og sine og holder seg friske i både ånd og legeme, dess bedre blir for alle.

Det innebærer en skole som gir en god utdannelse, et arbeidsmarked der det er plass til alle, et fritidstilbud som er utfordrende og underholdende, et samferdselssystem som er trygt og effektivt, en luftkvalitet vi kan leve i, en bruk av naturen som er tilpasset slik at også de med bevegelseshemminger kommer seg opp og frem osv. Det er alle de små grepene som til sammen gjør den store forskjellen.

Et godt samfunn blir målt på hvor gode vi er til å fange opp de med utfordringer, hvor gode vi er til å planlegge for fremtidige behov og hvor godt vi forvalter ressursene på vegne av både oss selv og kommende generasjoner. I et slik perspektiv er det like viktig å bruke ressurser på planleggere, vannkvalitet og kommuneplanenes samfunnsdel som på veier, parkeringsplasser og asfalt. Innholdsleverandører og identitetsskapere som kultur og kulturminnevern, museer og biblioteker er like viktige for integrering, vekst og utvikling som universell utforming, bruk av naturen, dedikerte sykkelveier og trygg skolevei. Skolenes infrastruktur og bygningskvalitet er like viktige som kommunenes oppfølgingstjeneste og lærernes kompetanse.

Vi trenger alt, for alt henger sammen med alt.

Vår viktigste jobb er å legge til rette for en kreativ, skapende og lyttende fylkeskommune som tar vare på alle, uavhengig av hvor ressurssterke de er. Gode veier er viktig, og vi skal selvsagt fortsatt vedlikeholde så godt vi kan. Men det er ikke jobb nummer én. Det er én jobb blant mange.

onsdag 5. august 2015

Klima i fylkeskommunen


Rune Kjølstad har vist lovende takter i sommer. Han lover et krafttak for klima og miljø og sier at det første han vil ta tak i om han blir fylkesordfører, er å få på plass en klima- og miljøstrategi for fylkeskommunen. Venstre hilser det noe sjeldne miljøengasjementet fra Buskerud Høyre velkommen. Men kan vi ta det på alvor?
Hvorfor skal vi tro på et parti som de siste 4 årene har nullet ut midlene til det dedikerte klima- og miljøarbeidet i fylkeskommunen? Og hvordan i all verden skal Høyre greie dette, i samarbeid med et parti som vil at så mange som mulig skal få kjøre så mye bil som mulig så billig som mulig? Et parti som har en stortingsrepresentant fra Buskerud som på alvor betviler at klimaendringene er menneskeskapt og som mener «klimahysteriet» er et uttrykk for desperasjon fra sosialister?
Men, dersom Høyre mener alvor, kommer i posisjon og tar fatt på miljøarbeidet, er det virkelig en ny klimastrategi fylkeskommunen trenger? Den siste perioden er det satt i gang flere omfattende planprosesser som alle har inkludert tiltak for klima og miljø. Hva med å sikre at klimaet blir ivaretatt gjennom de vedtatte og kommende planene, i stedet for å lage en ny? En god start kan være å bevilge midler til å gjennomføre den regionale planen for næringsutvikling og verdiskaping. Dette er en plan både offentlige og private aktører investerte betydelig ressurser i, men som fylkestinget, av uforståelige grunner, fullstendig ignorerte i 2015-budsjettet. Da slipper vi nok en arbeidskrevende strategiprosess og kan sette i gang med klimatiltak umiddelbart!